Søndag, 23. mars 2025
RAPPORT FRA SKIEN - AV AAGE SAMUELSEN
FRA MARAN ATA BLADET – SEPTEMBER 1964
Etter en ganske hard prøvetid som har gått over menigheten, opplever vi i dag ikke bare en åndelig stabilisering og fornyelse, men endog vekkelse idet sjeler blir frelst, døpt i vann og Ånd. Vi ser at mange av de kjære venner som ble ført bak lyset ved sladder og baktalelser, og som derfor forlot menigheten, igjen besøker møtene. At pinsemenigheten håpet på et sammenbrudd og en hel del adoptivbarn, som de skulle oppdra til snille pinsevenner, betenkte ikke Morgan Kornmo seg for å skryte av på Hedmarktoppen i sommer. Men jeg tror neppe at de som virkelig er Maran Ata i hjertet vil sette seg i et stivt og høykirkelig pinsesamfunn. De ville kun bli godtatt som benkefyll, med Maran Ata-merkelapp på seg.
Men også Gud vet dette, derfor gjester han oss på ny. Det er herlig å se voksne karer komme frem og gi sitt hjerte til Jesus, bli døpt i vann og Ånd. Møtene er fylt med lyttende skarer og flere tusen har besøkt frilufts-dåpene vi har hatt, og som vi også kan lese om i landets aviser. Gud våker over sitt verk. Pinsebevegelsen i brytningstiden og Maran Ata i dag har intet tilfelles med Pinsebevegelsen i dag. Til eksempel vil jeg her ta med et utdrag fra Barratts erindringer om pinsevekkelsens tid.
26. november 1909 i Studenthuset, mens Barratt talte: «Store stener ble kastet inn gjennom vinduet og fyllingen på et par dører ble slått inn. Politiet måtte rydde salen, møbler ble slått i stykker og urostifterne gikk løs på hverandre i et vilt slagsmål. Avisene skrudde sinnene i folket opp til raseri med overskrifter om «religiøst vanvidd». Urostifterne ble selvfølgelig mer oppildnet, så det ble spetakkel over alt hvor Barratt kom.»
Dette er temmelig likt Maran Ata i dag. På samme måte som de høye herrer innen Pinsebevegelsen stiller seg til Maran Ata i dag, ville de stilt seg overfor Pinsebevegelsens første vekkelsestid. De har gjennom NTB tatt avstand fra Maran Ata, og har på store konferanser stemplet det som skjer i Maran Ata som «fra helvete» og et «djevelens verk» . Det er så fryktelig at man nesten ikke tror det er sant, hvis en ikke hadde hørt det av pinsepredikanter som selv har vært til stede og som reagerte ganske kraftig mot de store herrers spott mot det herlige verk som Gud gjør gjennom Maran Ata.
Hvordan kan de ønske «djevelens verk» velkommen i Pinsebevegelsen? Jeg våger å påstå at det ikke er mindre enn en anerkjennelse av Maran Ata som et Guds verk, men som de ikke vil anerkjenne før de har det innenfor deres vegger, får kontrollert det, og lagt det i lenker.
Den forakt og forbannelse Pinsebevegelsen har lyst over Maran Ata-vekkelsen skulle neppe friste noen til å gå inn der for smått om senn å dø en stille død. Man må da en gang for alle finne seg i at Maran Ata er kommet for å bli, ja til og med se at mange innen Pinsebevegelsen, som lengter etter den herlige friheten, forlater deres rekker og går over til Maran Ata. Det er tusener av pinsevenner som er Maran Ata i sitt hjerte, og som før eller siden vil sprenge seg vei ut av stivheten. De tusener som samler seg til Maran Ata-møtene går aldri dit hvor det ikke er noe. Når vi ser de store massene på møtene i Skien, og ser hva Gud gjør, så må vi prise Jesus, han som sa; «Se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende.» Det er seier i Jesu navn. MARAN ATA.
