Fredag, 14. juni 2024
AV AAGE SAMUELSEN
Sendt avisene 25. september 1987
Hvis vi skal vurdere og summere opp den internasjonale tilstanden kan vi bare sammenligne den med vulkaner som periodevis bryter ut.
En vulkan tar ingen hensyn til protester, den bryter ut når som helst. Ingen menneskelig makt kan stanse det. I Job. 28, 5 står det: «Jordens indre veltes som av ild». Det er akkurat det samme som skjer med menneskeheten – dets indre veltes om som av ild. Maktsyke fortærer menneskets indre og skaper en vulkan av uhygge og redsel. Hatet er som en ild, hjerteløs, hensynsløs og brutal, og som søker sine ofre.
Sjalusi er veiviser for hatet. Like siden Kain og Abels dager har dette hatet skapt utallige tragedier over hele verden, og vil fremdeles komme til å gjøre det – uten hensyntagen. Jo mere man søker å skape fred dess større blir ufreden. Er det ingenting som kan stoppe denne ufredens vulkan? Nei, absolutt intet! «Det finnes ingen fred for den ugudelige.»
Politiske motsetninger oppstår som regel ved klasseforskjell, og diskriminering ved å underkue ulike menneskeraser og der de rike tramper på fattige. I Ordspr. 15, 27 står det: «Den som jager etter vinning setter sitt hus i ulage, men den som hater bestikkelser skal leve.»
Jag etter rikdom fortærer menneskets indre. Bestikkelser – til og med innen høyere kretser og etater – er en kjent foreteelse. Etter siste valg har vi sett hatet blusse opp. Makten tas fra det ene partiet og gis til det andre. Straks ser vi hevnens ånd besette den tapende part.
Hatets vulkan synes å bryte ut. Hvordan kan de tro at freden skal ta plass i verden når den ikke engang får sitt hvilested i dette vesle landet Norge? Dårskapen sitter i høysetet og dirigerer tåpelighetene til nye dramatiske utbrudd. Det er nå en gang slik i verden – med de rettigheter ethvert menneske har – at dersom de lar klokskapen råde er den som en livsens kilde for den som eier den, mens dårers straff er deres egen dårskap. Dette gjelder på alle områder.
Den som skal representere rettferdighetens evangelium, og som skal være de fattiges talsmenn, bryter hver dag sitt ansvar. I Ordspr. 17, 5 står det: «Den som spotter den fattige, håner hans skaper, den som gleder sig over ulykke skal ikke bli ustraffet». Vet I ikke at et menneske er som markens blomst, som står i dag og faller i morgen? Så lenge dette er rådende i verden er alt prat om fred like nytteløst som å holde konferanser om hvordan man skal få en vulkan til å stoppe sine utbrudd.
Jeg har sett fattigdommen grine imot meg, motstandernes bølger har overskyllet meg gang på gang. Virakens falske duft har omgitt meg. Medgangens armer har båret meg. Millioner av kroner har gått gjennom mine hender i løpet av mitt liv. Smigrende og fager omtale har druknet i hån, forakt og spott. Døden har kommet meg i møte mange ganger, men «det faller ikke en spurv til jorden uten at Gud vil». Alt dette har lært meg å stole kun på ham som har utvalgt meg før verdens grunnvoll ble lagt, og som gav meg fred og glede i hjertet som er større enn deres hvis korn og most er mangfoldige.
Uansett hvor meget man forsøker å neglisjere ham som er selveste freden i verden – Jesus Kristus – vil en allikevel møte ham – hvert eneste menneske som har betrådt denne forbannede jord. Uansett hvor stor makt de har hatt, hvor store rikdommer de har samlet seg, så skal de bøye kne. Og hver tunge – både i himmelen og på jorden og under jorden – skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære!
Det var han som sa: «Min fred gir jeg eder, ikke som verden gir, gir jeg eder». Ufreden lar seg aldri stoppe før Fredsfyrsten overtar makten!
