Mandag, 10. juni 2024
AV AAGE SAMUELSEN
Sendt avisene 30. juli 1981
Jeg har så ofte hørt hvor enn jeg kommer, som et forsvar for sosialismen, at Jesus var den første sosialist. Og for riktig å bevise en slik påstand viser de til det faktum at Jesus holdt seg til de lave i samfunnet, mettet mer enn 5 000 menn, foruten kvinner og barn med to brød og fem små fisker, og at han åt og drakk i selskap med toldere og syndere.
En slik påstand faller snart til jorden når en ser og vet hva sosialismen er bygget på.
Sosialismens fremste grunnlegger og teoretiker, Karl Marx, var selv en jøde, men hatet kristendommen og det Jesus stod for, som jo i sosialistenes øyne var den første sosialist.
Men vi kan ta frem den første sosialist som ble født inn i denne syndefulle verden; det var Adam og Evas sønn, Kain, hvor det står om han at han var jorddyrker.
Det er et mektig bilde, og også et avslørende bilde, av det falne mennesket som kun har sans for denne verden.
Da Kain og Abel skulle ofre til Gud var det to forskjellige offer, men bare ett av disse ofrene hadde Guds velbehag. Det var offerlammet Abel bar frem som Gud sanksjonerte, mens det offer Kain bar frem, av jordprodukter, ingen sanksjon fikk fra Gud. Dermed oppstod hatet i Kains hjerte, og med hatet fulgte mordet på sin bror.Å benevne Jesus som den første sosialist er rett og slett blasfemi. Han var nemlig det LAM som Abel trodde på, og som denne verdens jorddyrkere hatet og drepte.
Når vi ser Karl Marx’ etterfølgere, Lenin og Stalin, som har drept millioner på millioner av sine medmennesker forstår man snart at Jesus hverken var kapitalist eller sosialist, men han var Guds sønn, verdens Frelser. Jesus oppfordret aldri til opprør, kriger og revolusjoner, han var ikke grepet av hat, misunnelse eller korrupte planer for menneskene. Når vi vet om de strømmer av blod som har flytt på sosialismens alter bør man snart forstå at det intet har med Kristus å gjøre.
Fra Kain og Abels tid har disse to retninger gått hver sin vei, men med ett og samme mål: Å erobre verden. Den ene, Kristus, med disse ord: «For så har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha et evig liv.»
Den andre å erobre verden med hat, vold, terror, sadisme og alle former for intrigespill, korrupsjon, angiveri og mord, med dette for øye: Å være verdenshersker over en verden som for lengst er dømt til undergang. Dette er marxismens og sosialismens grunnlover.
Dersom en setter seg ned og tenker over hvordan sosialismens ånd har spredd seg slik over hele verden, så vil en snart finne ut at i grunnen er kapitalisme og sosialisme oppstått ifra en og samme kilde, nemlig egenkjærlighet og egoisme.
«Rik og fattig møtes, Gud har skapt dem begge.» Ordspr. 22, 2 og v. 7: «Hva gagner det vel et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel?» Matt. 16, 26.
Når Satan – gjennom en slik form for religion som sosialismen er – kaster millioner på millioner av blår i øynene på folk, om at denne verden skal bli allemannseie, full av velstand og sosial rettferd, er det jo akkurat det de beskylder kapitalismen for å være, og hvis tanke begge idealer er besjelet av: Å gjøre seg til hersker over sin motstander.
Jesus kjempet aldri for denne verdens rikdom. Hans aller største og hjertets rikdom var dette: Som Guds Sønn å vinne den tapte menneskesjel tilbake til Gud med sitt eget liv.
Den som forener kristendom og sosialismen avslører i grunnen sin åndelige fattigdom. Det er likeså umulig å forene det som å forene olje og vann. Jesus ble fattig da han var rik, for at vi ved hans fattigdom skulle være rike. Og den rikdom det her siktes til har intet med denne verdens rikdom å gjøre.
Det er likeså umulig for en kapitalist å komme inn i himmelen med sine rikdommer som det er for en sosialist å komme inn i himmelen med sin jordiske ideologi.
