Lørdag, 11. desember 2021
HVORDAN HAR DET VÆRT Å VÆRE PREDIKANT?
Fra boken: Levende kristendom – død religion
Av AAGE SAMUELSEN
Jeg hadde ikke vært predikant så lenge før Gud begynte å vise meg i syner og åpenbaringer hva som ville møte meg i min kamp for sjelers frelse. Jeg så forstandere og predikanter som ville fjerne meg, men når jeg møtte dem smilte de meg opp i ansiktet og sa (som de pleier å si): «Det var gildt å se deg broder Aage.» Jeg gikk og håpet at det ikke var sant, men gang på gang skjedde nøyaktig det jeg så.
Etter som årene gikk og Herren var med, vokste også sjalusien og motstanden. Jeg visste også på forhånd at det ville komme til et brudd med Pinsebevegelsen på grunn av bunn falske og hatske brødres dobbeltspill. Også det håpet jeg ikke ville skje, fordi mitt hjerte var hos Pinsebevegelsen. Det er forferdelig å oppdage av de som går for å være åndelige veiledere, egentlig er kjødelige vill-ledere!
Innfor den levende Gud visste jeg at jeg levde et rent liv. Jeg kunne aldri tenke meg at de som var mye eldre enn meg, og høyt oppe i toppen, kunne leve et slikt skittent liv som de gjorde, med falskhet og intrigespill hvor løgn og bedrag og mye annet som jeg ikke skal nevne her florete iblant dem. Hvis alle medlemmene i Pinsebevegelsen hadde visst hva som skjedde bak den religiøse masken, ville aldri min utmeldelse derfra skjedd. Men ledernes hat, misunnelse og sjalusi var så stor at den besmittet alle, og det dannet seg en isfront imot meg.
Da jeg gikk ut av Pinsebevegelsen og startet Maran Ata økte hatet til det grenseløse. Familie etter familie som våget å stå ved min side ble gjenstand for hån, forakt og spott, ja til og med overfall av den religiøse hopen. Pinsevennene støtte ut sine medlemmer som våget å sympatisere med meg. De ble mobbet, og ungdommer som ble frelst ble utsatt for sjeleterror fra de kristne. Jeg kunne ta frem groteske tilfeller av ren og skjær forfølgelse fra de som kaller seg frelst. Dette hatet åt seg også inn blant de verdslige, så de som våget å gå på mine møter ble overfalt og fikk kastet sten, råtne egg osv. etter seg.
I hjem etter hjem blant pinsevennene ble Bibelen lagt til side og byttet ut med sladder og baktalelse rundt kaffebordet, men på søndagene sang de: «Jeg vil elske det eldgamle kors.» Pinseungdommen ble opplært til å hate Maran Ata, ja endog den dag i dag sitter hatet der, og det blir sendt ut advarsler mot å søke kontakt med mine møter.
Gud har på en forunderlig måte hjulpet meg gjennom denne grusomme sjeleterror, fra dem som taler med to tunger. Med den ene tunge priser de Jesus og med den andre forbanner de dem som ikke underlegger seg deres kjødelige og sataniske makt. Den himmelropende synd de i årevis har begått, og som de enda ikke har bedt om tilgivelse for, langt mindre bedt meg offentlig om tilgivelse, vil møte dem igjen på dommens dag. Artikkelen fortsetter på neste side ...
Jeg er ikke bitter over dette, det har Gud løst meg fra, jeg vil bare gi dem en formaning. De får aldri oppleve en åndelig vekkelse dersom de gjemmer på slike himmelropende synder.
Jeg har forsøkt å forstå dem, og møte dem med forsoning, men jeg har skjønt at de på grunn av prestisje aldri vil gjøre opp sakene sine uten en full kapitulasjon og knebøyning fra min side – hva jeg aldri kommer til å gjøre. Det vil si det samme som om jeg anerkjente deres syndfulle gjerninger. Når Gud har gitt meg den oppreisning han har gjort i de senere år, er det for å vise hele Norges land at det Gud gjorde, ved min virksomhet i Pinsebevegelsen og Maran Ata, fortsetter på en herlig måte utenfor alle religiøse rammer: Det som Gud for syv år (1977 – red.anm.) siden fortalte meg ville skje. Dette ble stoppet for en tid av like falske brødre innenfor det som i dag kalles Maran Ata, men ikke er det.
Derfor er jeg livende redd for å ha noen som helst forbindelse med mennesker som kun meler sin egen kake, og som Herren har advart meg imot. Jeg vil heller stå alene med Herren enn å være sammen med mennesker som i sitt hjerte hater meg. Tiden er for kostbar til å sløse bort i kamp mot såkalte forstandere, eldstebrødre og ledere som ikke betenker seg på å heve seg høyt på andres bekostning. Jeg tar ikke imot smiger eller hyklerske «pris skje Gud, broder» før jeg kjenner at det de kommer med er ekte. Og det som må skje med alle kristne nå er å få renset sitt hjerte fra all bitterhet og hat, løgn og bedrag. Jeg har overlatt til Herren å lønne dem etter sine gjerninger. Den dagen de, innfor Gud, erkjenner den himmelropende synd de har begått imot Guds verk, den dag kan de også bli løst.
Det er en fantastisk Gud jeg har. Han hever meg høyt over all falskhet og hykleri, han som en gang skal ta imot meg i sitt palass, som en synder frelst av bare nåde. Det er for sent å bli løst og be om tilgivelse når Jesus er kommet igjen. Den dag det skjer, skal all deres dårskap bli avslørt, og de skal forstå hvilket stort hinder de har vært i kampen for sjelers frelse. Men da er det for sent.
Det som skjedde i menighetens første tid har gjentatt seg år etter år. Kirkehistorien er full av uskyldige ofre for falskhet og hat. En spør seg: «Hvordan kan så dette skje igjen og igjen?»
Fordi den samme demon som flyttet inn i Kain, så han ble en morder og drepte sin bror, skjuler seg den dag i dag blant dem som kaller seg brødre. Det er Satans eldgamle plan, nemlig å gjemme seg blant de kristne lederne. Kain ble full av sjalusi mot sin bror, Abel. Ismael ble full av sjalusi og hat mot sin bror, Isak. Det er den samme ånd som opererer i araberne mot Israel i dag. Brødrene til Josef ble fulle av hat og sjalusi og forsøkte å drepe Josef. Saul ble full av hat og sjalusi mot David. Dette gjentar seg gang på gang. Det hendte i Metodistkirken på Barratts tid, det hendte i Pinsebevegelsen i 1950-60 årene, og den samme ånd opererer i den dag i dag.
Det er nok noen som synes jeg er hård i min dom, men det har ingenting med dom å gjøre. Deres gjerninger skal dømme dem på den ytterste dag. Jeg håper bare at det må bli en kraftig advarsel til omvendelse fra deres synd, ellers vil Gud legge dem fullstendig øde. Hans sak kan ingen stoppe! Gud bryr seg ingenting om hva vi kaller oss. Han utrydder dem som står hans verk imot, ikke fordi jeg sier det, men fordi HAN har sagt det, og det skjer så. Den dag de ser at ødeleggelsene kommer over menighet etter menighet skal de vite at jeg har sagt det forut.
Det Jesus sa på korset: «FADER FORLAT DEM, FOR DE VET IKKE HVAD DE GJØR» bør med tygde anvendes mot den religiøse masse i dag. Israel visste ikke hva som tjente til deres fred. Vet de kristne det i dag? Dette får de svare på selv.
