Søndag, 14. juni 2026
AV REDAKSJONEN
SOSIALISTKOMMUNISTENE OG DEN ARBEIDERPARTI-INFISERTE PRESSENS HAT MOT KRISTENDOMMEN OG DET FRIE ORD
Er det noe vi er kjent med, helt ned på det personlige plan, så er det hvor nådeløs og brutal den store massen av medier opererer. De er som hyener som jager i flokk og aldri gir seg før de får nedlagt sitt bytte. Det er mange som vet at mediene i sin sammensetning er overinfisert av marxist-sosialisme, og at de faktisk fungerer sømløst som et forlenget maktapparat for de rødbrune politikerne som tragisk nok styrer vårt land i dag. Det kan derfor ikke bety annet enn at media fullstendig har sviktet sin rolle som den 4. statsmakt, for det er jo slik at det er de som skulle overvåke statsapparatet og avdekke maktmisbruk mm. – ikke slå seg sammen med dem! Vi ser dem i aksjon hver dag, smidd sammen og enige og tro til «Dovre faller», i sosialismens ubrytelige bånd.
Et annet trekk som tydelig henger ved kommunist-sosialismen er det ubegrunnede, bunnløse hatet mot levende kristendom, mot Israel og judaismen, mot det frie ord, mot det frihetselskende USA og de generelle demokratiske menneskerettigheter, jfr. Karl Marx-kommunismens dogmer og prinsipper, og det er nettopp dette hatet broder Aage og vennene har vært utsatt for i alle år.
Det virker som mange i dag tror det er et nytt fenomen at pressen er så aggressive som de er, og at mediene var snillere i «gamle dager», men det stemmer ikke. Vi er levende bevis og tidsvitner på det. I vår tid, sammen med broder Aage, for 40 år tilbake og årtider før det, var vi gang etter gang vitne til hvordan sosialistjournalistene klistret seg på ham med sin morderpenn. Broder Aage opplevde hatet så grenseløst og fullt ut uimotsagt at en journalist i Telemark Arbeiderblad fritt kunne slynge ut: «Vi kommer aldri til å gi oss før vi har fått tatt knekken på deg, Aage!»
Helt tilbake til midten av 1950-tallet, hele 60-tallet og videre oppover opptrådte pressefolkene lik gangsterpaparazzier med ett samstemt mål: Å ødelegge, helst ta livet av broder Aage så de kunne kvele hans virksomhet fullstendig. De alltid negative, løgnfulle avisinnleggene som stod i kø med krigstyper på førstesidene, resulterte i psykiske og fysiske antastelser, overfall, verbale trusler og anklager mot ham. Han var utsatt for tre fysiske mordforsøk. Dette har han selv fortalt mange ganger. Satans hat mot kristendommen hadde sitt aller største talerør gjennom disse ondskapsfulle journalistene, som også var godt foret av de like hatefulle religiøse kreftene her i landet. Det ble som en tsunami av hatpropaganda som selvsagt preget hele den norske befolkningen sterkt.
Det utviklet seg slik at også mange i bevegelsen ble merket for livet, for det faktum at de alltid var «ute etter broder Aage» fikk også store konsekvenser for oss vennene i Maran Ata, senere Vekkeropet Maran Ata. Vi ble mobbet, utsatt for hån og spott og flere av oss fikk også merke det ubeskrivelige hatet fysisk på kroppen. Det var kristendomsforfølgelse i ordets rette forstand og hverdagskost for oss. Foruten å kjenne det på kropp og sjel ble vi vitne til at mange bukket under i den massive forfølgelsen, flere sluttet å gå på møtene, og ungdommer ble nektet av sine foreldre å være med. Vi måtte spille platene i skjul (under tepper og pledd) og snike oss til å gå på møter. De ropte ukvemsord etter oss på gater og streder, noen ble fysisk overfalt og slått eller regelrett «banket opp».
Vi vet om en ganske ung pike som ble hentet av faren sin på Festiviteten i Skien på 1960-tallet, hvor Aage holdt møter. Hun hadde blitt frelst og åndsdøpt og elsket møtene, men da foreldrene hennes oppdaget dette, nektet de hennes å gå dit (fordi de var sterkt preget av medias påvirkning). Men hun klarte ikke holde seg unna, og løsningen ble å hoppe ut vinduet og springe på møte, det var jo selve livet hennes. Etter denne episoden kom hun aldri tilbake.
Alt ondt som pressen skrev kunne fylle flere bøker. Ved å fremstille Aage slik DE ønsket å se ham, som en kjeltring, bedrager og svindler, og ikle ham en identitet og en skikkelse som var fullstendig fremmed for ham, legge ord og meninger på ham som han aldri ville vært bekjent av, skapte de en uhyggelig figur som egentlig bare var et speilbilde av det indre hat de selv ikke klarte å skjule. Denne figuren viste de frem i avisene, pekte på ham og sa: «Se den skrekkelige, syndige predikanten, for en storeter og vindranker», akkurat slik de hånet Jesus, og folket ble overbevist om at «ja, er det sånn det er fatt så går det jo ikke an å ha med ham å gjøre.» Et hvert dementi fra Aage ble kastet rett i søpla, så joda: Hele journaliststanden var pill råtten også den gang.
Før i tiden trodde folk blindt på det som stod i avisene, i dag har man i hvert fall noen motforestillinger, særlig fordi sosiale medier finnes og folk kan hente informasjon fra hele verden, også saker som norske medier bevisst underslår.
I de aller verste årene, gjennom siste halvdel av 1960-tallet og videre langt inn i -70-tallet mistet virkelighetens Aage store deler av inntektene han hadde på plateinnspillinger, egne sanger (tekst og melodi), salg av bøker, hefter og blader. Han ble strippet for all anseelse og respekt og mistet venner, hus og hjem. Han tapte alt – men ikke frelsen.
Og man gjør seg mange tanker om hvordan slike blodsugende, samvittighetsløse paparazzijournalister, men også deres hatske religiøse venner og overløpere, hadde kommet ut om de hadde opplevd samme terror som broder Aage? De ville høyst sannsynlig havnet i kronisk fosterstilling, på asyl eller i ytterste konsekvens tatt livet sitt. Det er mange andre personer de har klart å kjøre så langt, med sin brutale forfølgelse, og i så måte har de de facto blod på hendene! De avskyr og forakter jo Gud den allmektige, og kunne ikke ropt på ham som deres redningsmann. Men Aage klarte seg han, ved Guds store nåde, kjærlighet og omsorg, de klarte ALDRI å ta livet hans. Han var jo «gutten til Gud».
Det ser ut til at det er altfor få som ser og forstår hvilke uhyrlig onde krefter det er som driver sosialismen. Det høres så fint ut, et klasseløst samfunn og felles eierskap – en for alle og alle for en – og «alle skal med», men dette fungerer ikke i praksis. I tillegg til at de elsker makten den gir er misunnelse og avindsyke noe som henger like fast ved den. Sosialistene tåler ikke motstand eller motsigelser, og blir rasende når noen tar dem «på fersken» i løgn, lureri, kameraderi. Det er ingen som er «flinkere» enn den norske «røde arme» til å bruke makten de har for å nå sine altfor ofte korrupte mål. Slike typer setter seg selv først, alltid. Smulene går til «bunnfallet» - de som slikker ledernes føtter.
Det hviler forbannelse over denne (u)kulturen for hva den har gjort mot broder Aages virksomhet, forkynnelse og ellers mot de frelste og broder Aage som Guds utsending, og det har en enorm kostnad. Aage fikk beskjed fra Gud, på slutten av 1960-tallet, om «ikke å be for dette landet mer», og det forteller oss at Norge ikke har den beskyttelse som landet vårt så sårt trenger. Det er tragisk og ikke minst farlig.
Aage sa engang: «GUD! TILGI DEM IKKE – FOR DE VET HVA DE GJØR!»
Les også Synnøves vitnesbyrd her: OM MOBBING OG UTESTENGNING
