Lørdag, 15. november 2025
ISRAEL – VÅR BROR!
AV W. WOGT, PUBLISERT I TIDSKRIFTET KARMEL I 1982
HENTET FRA VEKKEROPET NR. 6 -JUNI/JULI 1982
Israels trengsel blir stadig større. De indre vanskeligheter hoper seg opp og farene utenfra antar stadig mer truende former. Alt dette kan bare forstås i lyset av den bibelske profeti. Peter oppfordrer oss sterkt til å akte vel på det profetiske ord (2. Peter 1, 19). Verden – dertil hører også massen av bare bekjennelseskristne – akter ikke på Bibelens profetier. Kan vi da undre oss over de tåpelige handlinger som verdensfolkene begår overfor Israel?
Atter en gang ble nylig den libanesisk-israelske konflikt helt ensidig bedømt. Palestinerne har infiltrert i Syd-Libanon for stadig å kunne true og skade Israel. Deres mordkommando er flere ganger kommet over nordgrensen, og også trengt inn i Israel fra havet, for å overfalle og drepe uskyldige og vergeløse mennesker. For en tid siden var det stadig rakettoverfall på fredelige steder i Nord-Galilea. Palestinerne ønsker i sitt blinde hat den «sionistiske fiendens» undergang. Deres mål er ødeleggelsen av staten Israel.
Israel blir ved disse stadige overfall tvunget til offensivt å sette seg til motverge. Israelske fly har derfor søkt å angripe støttepunkter og kommandosentralen for PLO i Syd-Libanon og Beirut. Da varer det ikke lenge før hele verden blir opprørt. Israels handlinger er i deres øyne langt overdrevet, aggressive og setter hele verdensfreden i fare!
Heller ikke Tyskland unnså seg for å komme med en ensidig antiisraelsk erklæring ved å betone at Israels reaksjoner ikke under noen omstendigheter kan aksepteres, fordi «de gjør situasjonen farligere og truer freden». At det ene og alene er PLO som ved sine stadige provokasjoner truer freden vil politikerne i Bonn ikke gå med på. De stiller årsak og virkning fullstendig på hodet ved sine urettferdige og ensidige fordømmelser av Israel. Israel må holde seg i ro og være tålmodig, la sine kvinner og barn myrde – for våre økonomiske interessers skyld!! Men i virkeligheten er det utelukkende araberne som til i dag har hindret freden i Midtøsten og satt i gang alle krigene hittil mot Israel. Det er de som ikke vil ha fred med Israel. Derfor er det nødvendig og rettferdig å gjøre araberne ansvarlige for den nye, farlige situasjonen og oppfordre dem til endelig å oppgi sin fiendtlige holdning til Israel og slutte fred.
Men det er lettere å stadig hakke på Israel. Atter en gang er jøden syndebukken. Ved sin halsstarrige holdning setter de vår velstand og vår økonomi i fare. De er en fare for verdensfreden og dermed ugjerningsmenn. Derfor må de la seg trampe ned av fiender og ignorere den dødelige fare, som de er omgitt av midt blant hatefulle og tungt væpnede nabostater! Våre tyske ledere drar med dette stor skyld over oss: Vi bereder veien for en ny antisemittisme.
KRISTEN ANTISEMITTISME?
Og kristenheten? Den hyller seg atter en gang inn i taushet. Deres bror Israels skjebne er dem fullstendig likegyldig. Deres skjebnesvangre mangel på erkjennelse bevirker at de ikke begriper Israels store betydning i Guds rådsslutning. Også mange troende kristne mener at staten Israel ikke har noen betydning i Guds plan fordi den er «verdslig» og «uomvendt». Som om Israel ikke har vært det til alle tider! Stod det noe bedre til i profeten Elias dager, eller på Jeremias og Jesu tid, eller apostlenes tid? Hvor sterkt klager vel ikke profetene over Israels halsstarrighet, ulydighet og avgudstjeneste? Artikkelen fortsetter på neste side ...
Og likevel har Gud selv bekjent seg til sitt folk selv i det største frafallets tid – for fedrenes skyld og for sitt Israel – og etter alle dommer atter vendt seg til sitt folk med forbarmende kjærlighet. Herren elsker til og med «Sions porter» og ivrer for Sion med stor iver. Es. 51, 3 og Sak. 1, 14. Når vi nu gjør krav på å være Guds barn, så må vi prøve å etterligne Ham, Israels Gud og Vokter – Han som er Israels Far – Jer. 31, 9 – også i dette! Eller er vår kristne bekjennelse bare en tom frase?
La oss ikke være hovmodige! For det er ikke vi som bærer roten, men roten som bærer oss! Rom. 11, 18. Er vi egentlig klar over hva det betyr? Enhver plante har både rot og spire. Et tre uten rot er ikke noe tre. Den stolte kronen burde tenke over at den alene har roten å takke for sin eksistens. Klart uttrykt: Israel med sine løfter og sann kristendom danner en uadskillelig enhet for Gud. Derfor er vår skjebne intimt knyttet til Israels skjebne.
Hvis vi da nekter Israels rolle – ved likegyldighet og ved taushet – så stenger vi selv det levende vannet ute fra oss! Vi avbryter da den guddommelige velsignelsens strøm som flyter til oss gjennom Abrahamsløftene, som er selve roten.
Når Gud betrakter selv det ennu uomvendte Israel som sin øyensten, Sak. 2, 12, hva betrakter vi Israel som? Når vi som kristne ikke trer inn for Israel med ord og skrift, og det for Guds saks skyld, hvem skal da gjøre det? Dersom ikke vi – som Gud selv overalt i sitt Ord – løfter et banner for Israel og taler trøst til Jerusalem, hvem kan da gjøre det?
La oss ikke rose av broderkjærlighet når vi ringeakter vår eldste bror Israel! For Israel er til og med den førstefødte i Guds store familie. 2. Mos. 4, 22, Jer. 31, 9. Riktignok har vår bror Israel vært troløs mot vår Far der ute i det fremmede, fjernt fra Gud, der den bitreste elendighet kom over Israel. Men snart vil han angrende komme tilbake og bli mottatt med stor kjærlighet av sin Far, jfr. Es. 60, Jer. 31, 1-14.
Hvor blir det av vår kristne broderkjærlighet dersom det ikke berører oss i det innerste når vår bror blir foraktet, slått og urettferdig behandlet? Skulle vi ikke elske vår neste som oss selv? Og hvem er det som står oss nærmere enn Israel, som Gud selv har elsket og pleiet som sønn, og tuktet og oppdratt? Vi må ikke i egosentrisitet vente at Israel skal forstå oss allerede nu. Men vi bør lære oss å forstå Israel! Vi skal velsigne Israel og tenke på det i uavlatelig forbønn, gjøre godt for Israel ved å gå inn for det og proklamere Israels store betydning og fremtid. Både i åndelig og materiell henseende bør vi understøtte Herrens folk, i ord og gjerninger!
EKTE OG VILLE OLJEGRENER DANNER DET ENE OLJETRE
O, denne krasse frelsesegoisme hos så alt for mange kristne. De vil selv være de velsignede med alle forretter, deres himmelske Fars eneste yndlinger! «Vi er da
Kristi menighet, det sanne Gudsfolk, det åndelige Israel. Vi alene er arvinger, for Israel er avskrevet!» Slik og noe lignende tenker og taler mange kristne. Dette er en tragedie uten like: De innpodete ville grener forakter de ekte grenene, enda de sammen med dem, og løfte-roten, danner det ene oljetreet, som de aldri kan skilles fra uten å tørke bort åndelig. De merker ikke at de ved å distansere seg fra den ekte grenen «dreper» seg selv og faller i unåde hos Gud.
Hvor inntrengende er ikke da den dyptgripende formaningen hos Paulus: «Om nu nogen av grenene ble brutt av og du, som var en vill oljegren er blitt innpodet bland dem og dermed fått del i roten, som gir oljetreet dets fedme, så ros deg ikke mot de andre grenene. For gjør du det, så tenk over at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg. Vær ikke hovmodig, men frykt!» Rom. 11, 17-20.
Det å bli podet inn igjen betyr at den overveldende fylde av nåde i alle de profetiske løfter om velsignelse skal bli dem til del. For det står skrevet: «Fra Sion skal Redningsmannen komme og han skal utrydde ugudelighet fra Jakob.» (Frigjøre Jakob fra alt gudløst vesen). Rom, 11, 26.
Gud selv vil endegyldig utslette deres synder, for de er nu en gang elsket for fedrenes skyld – ikke på grunn av egne fortrinn og kvaliteter. Her står vi ved en underfull guddommelig hemmelighet om Israels delvise forherdelse og forkastelse og dets fremtidige fulle gjenopptagelse i Guds frelsesløfter.
Når vi ser alt dette i det profetiske Ordets klare lys, så kan vi verken la staten Israel eller jødene i adspredelsen ligge upåaktet til venstre.
GUDS OVERVELDENDE KJÆRLIGHET TIL ISRAEL
Israel i dag står mere enn noensinne før i brennpunktet for det profetiske ordets oppfyllelse. Bare det er grunn nok til at vi med brennende hjerter bør beskjeftige oss med det. For det jordiske Israel på den ene siden, og det himmelske Israel (ecclesia, Kristi legeme) på den annen side danner i dag, og for all fremtid, et eneste guddommelig legeme, en vidunderlig enhet. Derfor kan alle sanne lemmer på Kristi legeme ikke unngå å bevitne sin forbindelse med Israel. For Gud har selv forbundet seg med Israel – til og med i navnet. Det kommer soleklart til uttrykk i navnet Isra-EL. «EL» betyr Gud. Derfor strider Gud for sitt folk – også i vår tid da det ennu ikke har vendt tilbake til ham. I Hosea 11,8 taler Gud faderlig og til trøst: «Hvorledes skulle jeg kunne prisgi deg, Efra’im, la deg fare, Israel?» Og hans frelsesløfter når høydepunktet i disse ordene: «Jeg vil trolove meg med deg for evig. Jeg vil trolove meg med deg i trofasthet, og du skal lære å kjenne meg, Herren.» Hosea 2, 21-22. Israel: Utvalgt av Gud og formelt med Gud og elsket av Gud! Et bilde på herlighet og skjønnhet. Ja, Gud vil da være ubrytelig forbundet med sitt folk, for alle tider! Herrens egen forsikring lyder; «Jeg vil lege deres frafall og gjerne vise kjærlighet, for min vrede har nu vendt seg bort fra dem. Jeg vil være som dugg for Israel, og det skal blomstre som en lilje og skyte røtter som Libanons seder.»
FOR SIONS SKYLD VIL JEG IKKE TIE
Når vi virkelig forstår alt dette blir det klart at saken med Israel kan vi ikke betone nok, nettopp i dag når det utbres så mye løgn om Guds folk og gjøres så meget urett mot dem. En skarp og disharmonisk tone høres i hele verden om Guds utvalgte folk. Desto mere høylytt og så ofte som mulig bør vi la sannhetens røst lyde for å overdøve de falske toner.
Derfor er det nødvendig å la løftene til Israel i denne betydning heller overbetones, så de kan bli hørt av flest mulig og underbetoningen i det minste bli lignet ut. For hør hva Gud selv sier: «For Sions skyld vil jeg ikke tie, og for Jerusalems skyld ikke være stille før dets rettferdighet går frem som en stråleglans, og dets frelse som et brennende bluss!»
La oss her følge Guds eget eksempel: Når han ikke tier om Sion og Jerusalem så har vi heller ikke lov til det! Selv om vi derved skulle bli forulempet og utledd. Jesus er jødenes Konge og vår Herre og Konge. Det hører sammen og utgjør evangeliets fulle lysglans. Svikter man Israel, så uthules evangeliet! For Israel spiller en avgjørende rolle i Guds forunderlige frelsesråd!
