Søndag, 8. september 2024
AV REDAKSJONEN
En avisartikkel med henvisning til Evangeliesenteret fikk oss til å reagere: Det finnes mange eksempler på «gode organisasjoner, lag og foreninger» som man kan delta i eller støtte, alt fra økonomiske bidrag til frivillighet og dugnadsarbeide, men som ingenting har med kristendom å gjøre. I denne jungelen av organisasjoner har også enkelte menigheter lagt seg til for mulig å lettere tiltrekke seg folk, eller senke terskelen for å ta kontakt.Evangeliesenteret, som organisasjon, har laget seg et eget handlingsprogram for rehabilitering av mennesker som sliter med rusproblemer, og frivillige benyttes til «oppsøkende virksomhet» der de henter inn rusavhengige som enten kan velge å komme selv, eller bli henvist fra lege eller en ruskonsulent som ES samarbeider med.
Den rusavhengige blir straks sluset inn i menighetens innarbeidede rutiner med rehabilitering, bo-trening og fysisk aktivitet, med kvalifiserte, godt utdannede medarbeidere (sykepleiere/vernepleier, miljøarbeidere osv.) med bred erfaring innen rus, som voktere ved sin side. Staten bidrar med tilskudd til arbeidet, og de rusavhengige kan bruke den tiden de trenger til å komme seg på bena. Neste steg er Bibelskole, og gjennomfører de den har de kommet seg gjennom nåløyet. Dette er jo så fint – menneskelig sett. Og ære være dem for dette arbeidet. Men, er dette et evangelium etter Guds Ord?
De er flinkere enn f.eks. Blå Kors med hensyn til prosentandel som til slutt kommer seg ut av rusen, og Evangeliesenteret får ros, ære og hederspriser for sitt store engasjement og arbeid. Det minner sterkt om de som Lukas taler om i kap. 20, 46-47 – om fariseerne som så gjerne vil hilses på torgene, ha de øverste setene og sitte øverst ved gjestebudene – de er jo så prektige i all sin ferd.
Men sannheten er at de som blander kristendommen inn i dette arbeidet er villedere og ikke veiledere inn i et samfunn med Kristus. Det er vel og bra å redde mennesker, og det står at vi skal være gode mot hverandre, mest mot troens egne folk (Gal. 6, 10), men det er SJELEN som skal reddes for evigheten, og det er en helt annen sak! Det er TROENS SAK.
På det menneskelige plan er det altså vel og bra å følge opp fortvilte sjeler som sliter med alle slags problemer, sykdommer og rusmiddelproblematikk, men det finnes ikke frelse i det. Ikke én eneste en får stjerne hos Gud, eller medalje, for å ivareta disse menneskene i det daglige liv, samme hvor snille de er. At de som hjelper selv har kommet seg på bena, og mestrer hverdagen, kan selvsagt være en kilde til håp for den som sliter, men det står: «Sett ikke eders lit til fyrster, til et menneskebarn, hos hvem det ikke er frelse!» Salme, 146, 3.
Skulle de rusavhengige ha ønske om å bli frelst, og løst fra sin avhengighet, ville det naturligste av verden være å oppsøke steder der de tenker de kan få hjelp til
dette, altså i kristne forsamlinger. Men, når det er slik at de som er så snare til å spikre opp korset (dødens symbol) på utsiden, viser seg å fullstendig mangle kraften i budskapet de leverer fra seg på innsiden, så får ikke de søkende annen hjelp enn som beskrevet ovenfor – altså menneskehjelp.
OM predikanten derimot virkelig hadde fått tak i det ekte evangeliet – og har Guds kraft og ild over seg og i seg, og eier den Hellige Ånds åpenbaring i Guds ord og i sin formidling til folket, skjer miraklene på løpende bånd. I ETT NU har Jesus Kristus løst dem, og satt dem fri – dette er bibelsk. Da synges det med jubel og fryd i salen: «Jesus helbreder og frelser i dag», og som vi kan lese i Luk. 7, 21: «I SAMME STUND helbredet han mange for sykdommer og plager og onde ånder, og mange blinde gav han synet.»
Den blodsottige kvinne, som måtte innrømme overfor Jesus at det var hun som rørte ved ham, og at der utgikk fra ham en kraft – ble STRAKS helbredet. Jesus Kristus løser I ETT NU! DET ER EVANGELIET! Det er troen på Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus, som er vårt seierstegn – det er den som beveger Gud. «Uten tro er det umulig å tekkes Gud.»
Dessverre er det ikke Guds kraft som er hovedfokuset til Evangeliesenteret. I stedet foregår forferdelige overgrep når sjeler som kommer dit for å søke frelse og utfrielse, som nevnt ovenfor, og kanskje til og med har blitt bedt for, likevel umiddelbart trekkes videre inn i menighetens programfestede menneskelagde hjelpeapparat for der å gjennomgå en lengre «legedomsprosess» i deres organisatoriske system. I dette øyeblikk blir vedkommende loset inn på feil spor, enten man vil eller ikke, og den søkende må ta til takke med å stole på mennesker – ikke Gud. Og Jesu Kristi fullkomne soningsverk på Golgata reduseres til en kraftløs bibelhistorie – «det var en gang».
Hvor i hele Bibelen har de dekning for at mennesket klarer tingene bedre enn Gud? Hvor står det at man må gå gjennom lengre tids «terapi» eller «behandling» for å bli løst og fri? Tvert imot står det i Salme 60, 13: «… for menneskehjelp er tomhet!», MEN GUDS KRAFT GIR EVIG LIV. Og i Rom. 3, 27: «Hvor er så vår ros? Den er UTELUKKET! Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, VED TROENS LOV!»
Så langt som vi har kommet mot natt, i lys av hva som står om tidenes ende, er det viktigere enn noen gang å få tak i det som er ekte, for det er så mye narreri å høre i de såkalte kristne forsamlinger at man kan bli både sint og sorgfull. Artikkelen fortsetter på neste side ....
Evangeliesenteret må så visst holde på med sitt, de hjelper mennesker, men når de mikser dette tunge og langdryge organisasjonsarbeidet inn i det guddommelige evangeliet fremstår det rett og slett som uredelig og falskt.
Vi tenker på de hellige Guds menn som talte Guds ord – uskrømtet – og med stor tålmodighet, under store trengsler! De skydde ikke fiendens trusler. De stod i kamper dag og natt, og noen led til og med døden for sin frimodighet og trosforkynnelse. Broder Aage var en slik kjempe, ALDRI om han vek en millimeter fra Guds vei – hans forkynnelse var 100 prosent i overensstemmelse med Guds levende ord, og det finnes ikke tall på hvor mange som fikk tak i evangeliet, ble frelst, reddet og helbredet under hans talerstol. ALDRI om han fikk noen ære fra myndighetene for det arbeidet, MEN, han har mottatt KONGENES KONGES fortjenestemedalje som ikke er gjort med hender. Det er altså ikke mulig å sette likhetstegn mellom Aages forkynnelse og Evangeliesenterets arbeid.
At ES holder mange ulike typer religiøse møter i tillegg er slett intet pluss for dem. Tvert imot. Det er ikke noe som heter «både og» i Guds rike. Det er enten eller! Les Paulus 2. brev til Korinterne 6. kap.
Mange tror at Gud ser alt det vonde og fæle vi har gjort – han gjør ikke det! Han ser oss frelste, som har tatt imot Jesu FULLBRAKTE forsoningsverk, gjennom sin enbårne Sønn som er prøvet i alt, dog uten synd (Hebr. 4,15), men så ser han heller ikke på alle de gode menneskelige gjerningene vi gjør, eller våre gode intensjoner om å være så «snille» med hverandre her i livet. Han sier ganske enkelt: «Sønn, datter gi meg ditt HJERTE!»
«Og der skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige vei, ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til; ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill.» Es. 35, 8.
