Mandag, 8. juli 2024
Situasjonen for Israel i dag tatt i betraktning, publiserer vi nå et par artikler som omhandler krigen(e) i Midt-Østen slik den/de fremstod i 1982. Dette for å vise at det på alle måter er som før – altså «intet nytt under solen». Israels grufulle demoniske fiender bruker nøyaktig samme metode i dag som de gjorde den gang – og deres uttalte og utilslørte mål har ikke forandret seg: Total utslettelse av Israel og det jødiske folk.
Men, som alltid før, de forregner seg – for de regner ikke med Israels allmektige Gud. «For den som rører ved eder, rører ved hans øiensten». Sak. 2, 12. Og, som Job sier: «Men jeg – jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet». Job 19, 25. RED. Les også: Hentet fra Jerusalem Post - 1982.
KRIGEN I LIBANON - 1982
HENTET FRA VEKKEROPET NR. 9 – OKTOBER 1982
Kjære Aage Samuelsen
Jeg har vært i Israel i hele sommer og har i den forbindelse på nært hold lært hva som foregår i krigen i Syd-Libanon. Det som fremstilles i europeisk presse og fjernsyn har svært lite med virkeligheten å gjøre. Jeg har derfor skrevet en artikkel som kan gi Vekkeropets lesere et mer sant bilde av virkeligheten i Midtøsten.
LIBANON-KRIGEN 1982 OG ANTI-ISRAELSK JOURNALISTIKK
Like etter at Israel igangsatte «Operasjon Fred for Galilea» (som er navnet på Israels militæroperasjon i Libanon), var det et vesteuropeisk fjernsynsteam som kjørte fra Israels grense og nordover til Beirut. Underveis så de en libanesisk mor, far og et lite barn som gikk langs etter veien. Fjernsynsteamet stoppet, gikk ut av bilen, og ba moren ta opp barnet og bære det i armene. Hun så gjorde, og fjernsynsteamet filmet. Vist på TV ble dette så fremstilt som om barnet var blitt drept eller såret av israelske bomber.
Dette er kun ett eksempel på den form for journalistikk som er blitt ført av vesteuropeisk og amerikansk presse angående Israels militæroperasjon i Libanon.
Det disse journalistene og fjernsynsfolkene har vært ute etter er bomber, røyk og blod, for å skape mest mulig sensasjon, og for å kunne fordømme Israel mest mulig.
Virkeligheten har vestlig presse ikke vært interessert i i det hele tatt. Kun PLOs propaganda har fått gjennomslag i vestlig presse. Hva som foregår i østeuropeisk presse vil jeg ikke engang snakke om, da det jo er den (kommunistblokken) som forsyner PLO med både våpen og marxist-leninistisk ideologi.
Jeg vil her nevne enda et eksempel på et antiisraelsk propagandatriks: Fotografen Fadi Mitri, som jobber for nyhetsbyrået UPI (1982 – red.anm.), offentliggjorde et bilde av et såret spedbarn. UPI spredte bildet over hele verden, og proklamerte at dette spedbarnet, ei jente, hadde mistet begge armene på grunn av et israelsk bombeangrep. Dette bildet skapte mye raseri mot Israel, og til og med president Reagan satte et eksemplar av bildet på skrivebordet sitt.
På grunn av den hets dette bildet skapte mot Israel tok israelerne og sporet opp barnet for å finne ut om dette virkelig stemte. Det viste seg imidlertid at dette barnet, Elie Massu, en gutt – og ikke ei jente som UPI påstod – var i god behold. De eneste skadene han hadde fått var lettere brann- og skrubbsår, pluss en brukket arm. Videre viste det seg at bygningen (som lå i Øst-Beirut) som barnet befant seg i da han ble såret, aldri har blitt beskutt eller bombet av Israel, men derimot beskutt med artillerigranater fra PLO!
Men hvordan skal en stakkars fjernsynsseer, i for eksempel Norge, kunne avsløre den fordekte løgnen som blir fremstilt på skjermen? Israel ligger langt unna, og de fleste nordmenn (og andre europeere) vet svært lite – eller ingenting – utenom det som spys ut av massemedia. Vi ser nå hvilken enorm makt massemedia har. De kan sette folk opp mot folk, og dermed styre utviklingen. Nå vil til og med paven møte terroristlederen Arafat. Har ikke den katolske kirke gjort nok djevelskap mot det jødiske folk opp gjennom tidene?
JUDEA OG SAMARIA – INGEN «PALESTINSK STAT»
PLOs mål har helt siden dens opprettelse og til i dag vært utslettelse av staten Israel. Opprettelse av en såkalt palestinsk stat i Judea og Samaria (det som i massemedia blir kalt Vestbredden) er kun et påskudd og ett middel til å knuse Israel. For dersom Israel gir fra seg den militære kontrollen over Judea og Samaria, ville de være prisgitt arabernes kanoner. Fra fjellene i Judea og Samaria kan så Israels fiender sitte med sine kanoner og nærmest skyte på blink ned mot den tett befolkede israelske kyststripen. Og ved et samlet arabisk angrep vil det være svært vanskelig for Israel å forsvare seg. Israel ønsker sikre grenser, og de ønsker sikkerhet for den israelske befolkning. Israel vil derfor ALDRI gi fra seg den militære kontrollen over Judea og Samaria, og spesielt ikke til PLO. Forsettelse neste side ...
Før slutten av 1960-årene var grensen mellom Libanon og Israel svært fredfull. Og innen Libanon var det en fredelig balanse mellom de kristne og de muslimske befolkningsgrupper. I 1970 ble imidlertid PLO sparket ut av Jordan. PLO hadde blitt en for farlig trussel mot kong Husseins styre. Kong Hussein tok også livet av mange av dem, uten at verden reagerte. PLO trakk da inn i Libanon. Libaneserne hadde hverken skjønn eller makt til å kunne hindre dette. PLO ble en spire til uroligheter og sammenbrudd i Libanon. Borgerkrig brøt ut mellom den kristne befolkningen og den muslimske. Sistnevnte i allianse med PLO. Syria benyttet da anledningen til å gå inn i Libanon med en såkalt «fredsstyrke».
Syrenes egentlige mål var, og er fremdeles, å innlemme Libanon som en del av Syria. Syrerne, med sine relativt store styrker, kjempet først på de kristnes side, men det varte ikke lenge før syrerne allierte seg med muslimene og PLO rettet våpnene imot de kristne. Syrerne gikk brutalt frem, og svært mange (flere enn under krigen nå i sommer) libanesiske kristne sivile ble drept, uten at verden sa et eneste pip i protest. Kun Israel gav de kristne i Libanon støtte.
DEN ISRAELSKE LITANIOPERASJONEN I 1978
Fra Syd-Libanon utførte PLO terroraksjoner inne i Israel. Målet med disse terroraksjonene var å drepe flest mulig jøder, og de lyktes flere ganger.
Fra Syd-Libanon skjøt de også med raketter og artilleri mot byer og landsbyer i Øvre Galilea.
Dette førte til den israelske Litani-operasjonen for fire år siden (1978 – red.anm.), hvor israelske styrker gikk inn i Libanon opp til Litanielven. Litani (elv) – Wikipedia Da først skrek verden opp, og som vi vet ble FN-styrkene (UNIFIL) plassert i området.
Israel trakk seg frivillig tilbake. Senere opprettet major Saad Haddad «Det frie Libanon», mot grensen til Israel, en oase for de kristne libaneserne.
PLOs TERRORHANDLINGER MOT ISRAEL
UNIFIL var slepphendte overfor PLO. Etter hvert opprettet PLO flere og flere baser innenfor UNIFIL-området, hvorfra de utførte terrorhandlinger mot Israel. Hadde UNIFIL gjort jobben sin hadde det ikke vært noe behov for «Operasjon Fred for Galilea».
I Syd-Libanon har i de siste syv år PLO fungert som en stat i staten. Den sentrale regjering i Beirut har vært helt uten makt, og likeså de lokale kommunestyrer. Det har fungert fullstendig anarki. Den som hadde skytevåpen hadde makt.
PLO-terroristene tok seg vel til rette. Når de gikk inn i butikkene tok de varer uten å betale, og hvis kjøpmannen protesterte skjøt de etter beina hans. Og når en terrorist hadde lyst på en bil, så tok han bare en bil. Mang en libaneser har mistet sin Mercedes på den måten. Og etter hvert var det ingen som torde å protestere. Hadde terroristene lyst på et hus, tok de et hus og jaget beboerne ut. De som protesterte ble skutt. Verst gikk det ut over politiske motstandere, mange av dem ble banket opp og drept.
PLO hadde også sitt eget fengsel, hvor de puttet sine fiender, og hvor det også ble utført massevoldtekt. Er det en slik stat verden ønsker i Judea og Samaria? På disse måter har PLO drept ca. 7 000 libanesere. På tross av UNIFIL så har PLO, fra sine baser i Syd-Libanon, så å si daglig skutt raketter og artillerigranater mot byer og landsbyer i Øvre Galilea. Og de har også sendt – og forsøkt å sende – terrorgrupper inn i Israel for å drepe sivile. En må her merke seg PLOs strategi; nemlig å angripe sivile mål, og å drepe flest mulig kvinner og barn. PLO har angrepet skolebusser, bolighus, skoler, isolerte landsbyer osv. Opp gjennom årene er det flere hundre som er drept eller såret.
Israel ville ha en slutt på alt dette, derfor igangsatte de «Operasjon Fred for Galilea».
GJEMMER SEG BAK SIVILBEFOLKNINGEN
PLO var imidlertid kynisk smarte. De hadde opprettet sine baser og kanonstillinger i tett befolkede områder. Dette for å bruke sivilbefolkningen som skjold. PLO visste at Israel ikke vil drepe sivile, og de visste at hvis Israel gikk til angrep så kom verden til å skrike opp om hvor fæle israelerne er. Derfor hadde også PLO hovedstyrken sin i tett befolkede Vest-Beirut. I dens sivilbefolkning så Yasser Arafat den beste beskyttelse for seg og resten av PLO.
Militært sett var PLO en veik motstander for det israelske forsvar. Israelernes problem var imidlertid å kunne skille PLO ut fra sivilbefolkningen. PLO drev en skitten form for krigføring. I stedet for å komme ut på slagmarken og slåss ikke bare gjemte de seg bak de sivile, men de kamuflerte seg også mange steder som sivile. Israelerne gikk derfor varsomt frem for ikke å ramme de virkelige sivile. Noen ganger for forsiktig frem, noe som ga PLO anledning til å skyte først. Flere israelske soldater er blitt drept nettopp på den måten, for å spare libanesiske og palestinske sivile. Når i verdenshistorien har det tidligere hendt at en hær har ofret sine egne soldater for å spare et annet lands sivile?
Når israelerne lokaliserte PLO-stillinger, satte de inn flyvåpenet for å bombe disse stillinger. Og det israelske flyvåpen gjorde en god jobb i sine presisjonsbombinger av PLO-mål. Israel gjorde alt som var i deres makt for å unngå å også ramme sivile. Men ofte var dette svært vanskelig fordi PLO med vilje satte opp sine kanoner og maskingevær på sykehus, skoler, boligblokker osv., og deretter nektet de sivile å evakuere. PLO er derfor selv fullt ut ansvarlig for hver eneste sivile som er blitt drept i Libanon.
PLOs propagandamaskin har greid å blåse opp tallet på antall drepte til 10-20 ganger høyere enn i virkeligheten. Og verden tror på disse tallene, og hatet mot Israel øker.
FLUKTEN FRA LIBANON
Ikke bare PLO hadde sitt hovedsete i Beirut, men også flere andre internasjonale terroristorganisasjoner hadde kontorer der. Disse terroristorganisasjonene (bl.a. italienske, tyske
, franske og japanske) fikk penger og våpen via Beirut. Hadde USA og Vest Europa støttet Israel i kampen mot terroristene ville internasjonal terror bli lammet for flere år fremover. Men paradoksalt nok ser det ut til at verden ønsker å beholde terrorismen.
Israel oppnådde imidlertid å få fjernet mesteparten av PLO fra Beirut. PLO forlot Beirut fordi de til slutt skjønte at Israel ikke gav dem noe valg, og ikke på grunn av Philip Habibs ((1920-1992) diplomat og USAs spesialutsending til Midtøsten– red.anm.) diplomati.
Grunnen til at det israelske forsvar ikke gikk inn i Beirut for å avvæpne PLO en gang for alle var nettopp at de ville spare både sivile menneskeliv og egne soldater. Da de israelske styrkene rykket innover Syd-Libanon ble de tatt imot av sivilbefolkningen som befriere. Endelig kunne de ferdes trygt, og leve fritt. Under PLOs herskerperiode i Syd-Libanon var det mange som flyktet fra byene sine. Nå vender de tilbake.
INNBLIKK I MIDTØSTENS VIRKELIGHET
De israelske soldaters gode oppførsel har også bidratt til at de blir møtt med ekstra stor glede og takknemlighet av den kristne befolkningen i Syd-Libanon. I skrivende stund er konflikten i Libanon fremdeles ikke løst. Syrerne befinner seg fortsatt i landet, og PLO opererer fortsatt ifra de syrisk-kontrollerte områdene.
En ny president er valgt i Libanon. Om han vil kunne samle Libanon til ett rike, det vil tiden vise. Libanon er nå blitt et forvirrende land med mye hat og stridigheter mellom de forskjellige befolkningsgrupper.
Jeg har her i denne artikkelen prøvd å tegne et lite bilde av hva som virkelig har foregått, og som fremdeles foregår, i Libanon. Jeg kunne ha skrevet mye mer og tatt med flere detaljer, men la dette være nok for denne gang. Håper artikkelen vil kunne gi Vekkeropets lesere et lite innblikk i Midtøstens virkelighet.
