«Kjære Aage Samuelsen

Jeg er en kvinne på 40 år som er frelst og holder Vekkeropet.  Jeg har et ønske om at du kunne skrive en artikkel om hvordan Bibelen ser på likestilling mellom kjønnene.  Jeg er av flere grunner litt opptatt av dette.  På forhånd takk.  Vennlig hilsen O. A.»

KVINNENS PLASS I MENIGHETEN OG SAMFUNNET

Av Aage Samuelsen

Fra Vekkeropet nr. 1 – januar 1986

Den berømmelige loven om likestilling mellom kvinner og menn i samfunnet er i grunnen kommet i stand, og presset frem av kvinnen selv, fordi hun føler seg underkuet av mannen.  Vi kan ikke legge skjul på det faktum at mannen har underkuet kvinnen både i hjemmet og i samfunnet for øvrig, og at kvinnemishandling har foregått i tusener av hjem.  De har blitt misbrukt på det skammeligste av noen sadister av menn, både i de høyere og lavere samfunnslag.  Dette har resultert i likestillingsloven, hvor kvinnen forlanger å få sin plass til å øve sin innflytelse til og med i de styrende organer.

Det er vel kanskje dem som ikke skjønner at det på lang sikt kan være til større skade både i hjemmene, og i det offentlige, enn om de inntok den stilling Gud hadde bestemt til dem til.

I Bibelens lys er ikke likestillingsloven av ny dato. Kravet begynte allerede i Edens have da kvinnen falt og Satan overlistet Adam til fall gjennom kvinnen.  Hun fikk Adam til å ete den frukt som for ettertiden førte til ulykke for hele verden.  Det var kvinnen som var årsaken til verdenstragedien.

På hvilken måte kom Ismael (araberne) til verden, som er årsaken til den bitre striden mellom Israel og araberverdenen?  Det var Abrahams hustru Sara som ble misunnelig og sjalu på andre kvinner, fordi hun ikke selv kunne føde barn.  Hun drev Abraham inn i egypterkvinnen Hagars favn, og hun fikk et barn med ham som ble kalt Ismael. 

Selv om Abraham trodde Gud, ble han drevet til sin vantro-handling.  Dette er typisk for dem som ikke har tid til å vente på guddommelig åpenbaring.  De lager i stand noe for å få liv og røre i forsamlingen og menigheten.  De danner alle slags grupper, og det heter så vakkert: «Vi må gjøre noe for Guds sak».  Derved føder de barn etter kjødet, ved fornuftens evangelium. 

Da Abraham og Sara fikk en sønn etter Guds plan, oppstod misunnelse og splittelse i familielivet.  Kjødets sønn og Løftets sønn kjemper imot hverandre den dag i dag.  Derfor oppstår også splittelse og spetakkel overalt hvor disse to står hverandre imot.  Det var Saras trang etter likestilling med andre kvinner som var årsaken.  Da Moses var på fjellet i 40 dager, og han drøyde med å komme ned, måtte Israels menighet finne på noe.  De ofret sine smykker og gaver, og laget seg en gullkalv.  Og selveste presten Aron ble drevet med i dette fall da de ropte: «La oss gjøre oss en Gud, for han som skulle lede menigheten kommer jo ikke.»  Dette sa de til tross for at de hadde sett fjellet i flammer og hørt Guds basunrøst tale til Moses. 

De religiøse lederne gir etter for kravet fra menigheten (kvinnen).  «Vi må gjøre noe for Gud», som om ikke det Gud har gjort er godt nok.  Når Jesus drøyer med å komme, faller de for samme ånd som Israels barn i ørkenen: «Mens vi venter på Jesus må vi foreta oss noe.»  Predikanter spekulerer ut ideer om hvordan de skal få vekkelse; «vi må gjøre noe, vi må lage søndagsskoler, vi må lage ungdomsforestillinger, vi må lage sangkor, vi må besøke syke og gamle.  Vi må sende leger og sykepleiere ut til misjonsmarken».   Men Gud har ikke behag i noe av det. 

Når vekkelsen, ved troens forkynnelse, føder ektefødte barn i menigheten, raser alle som er født av kjødet ved «må-forkynnelsen» av disse «må-predikantene» og spetakkelet er i full gang.  Det var kvinnen (menigheten) som var årsaken til fallet i Edens have, og det er menigheten (kvinnen) som i dag er årsaken til det store åndelige frafall. «Hva mer skal jeg gjøre?» Sier Gud, «som ikke allerede er gjort?» «KLIPPEN! – FULLKOMMENT ER HANS VERK, FOR RETTFERD ER ALLE HANS VEIER; EN TROFAST GUD, UTEN SVIK, RETTFERDIG OG RETTVIS ER HAN», (…) «OG HER NEDE ER EVIGE ARMER». 

Vi ser parallellene mellom likestillingsloven, og menighetens krav og forlangende, om å ta kommandoen fra Kristus.  Det er Kristus som er menighetens hode.  Det er ikke nok for dem å ha den Hellige Ånd som veileder, de vil selv bestemme, og de vil selv dirigere hva den Hellige Ånd skal gjøre og ikke gjøre.  Ikke underlig at det er et religiøst virvar over hele linjen.