Aktuelle artikler
Søndag, 23. mars 2025
AV AAGE SAMUELSEN
HENTET FRA MARAN ATA-BLADET NR. 9 – SEPTEMBER 1964
I nær sagt alle samfunn er man skjønt enige i at det trengs nye impulser i de kristnes rekker, noe som kan skake opp verden og vise dem at Jesus lever.
Men på hvilken måte skal det skje? Og hvorfor skjer det ikke som Bibelen sier?
Vi har da forkynnelsen, sier mange. Vel, da må skylden ligge hos Gud. Det er jo ganske lett å legge skylden på Gud for å dekke over sin egen vantro. Jeg leste i et lite kristent blad at pinsebevegelsen – over hele verden – nå tellet 10 millioner pinsevenner. Men hva slags pinsevenner? Her i Norge skal det være omkring det samme som Gideons hær hadde før Gud skillet ut ved vannene. Tallet er bra, men ikke overbevisende. Når tallet ble redusert til 300 begynte miraklene. Gud gjør ikke mirakler etter menneskelige beregninger, men ved troens forkynnelse, ved troens vitner. Det er trosvitner verden trenger i dag, ikke eksperter i talemåter og bibelske utlegninger, de har vi i drøssevis av.
I disse dager er de kristne delt i to: Den ene fløyen – majoriteten – er de vantro. Minoriteten er de som tror. Dette er et sørgelig faktum, men dog sant. En vantro predikant har alltid problemer med å få noe til for Gud. Han sysler alltid med tanken om en vekkelse som kan gå sømmelig for seg, som vekker minst mulig oppsikt og forargelse. Derfor får han heller aldri til noe, og derfor spør heller aldri noen etter ham. Det står om Jesus – etter at han var salvet av Gud – at han begynte å gjøre tegn og under og å lære. Han var en mirakelpredikant. Etter at disiplene ble salvet av Jesus ble de mirakelpredikanter av dimensjoner.
Deres enkle budskap var et salvet budskap som skaket hele jødeland. Dette ble etterfulgt av bråk, hån, spott, forfølgelser og mord, men som også resulterte i omvendelse, dåp i vann og Ånd, tegn, under og mirakler som historien aldri hadde sett maken til. Artikkelen fortsetter på neste side ...
Søndag, 23. mars 2025
RAPPORT FRA SKIEN - AV AAGE SAMUELSEN
FRA MARAN ATA BLADET – SEPTEMBER 1964
Etter en ganske hard prøvetid som har gått over menigheten, opplever vi i dag ikke bare en åndelig stabilisering og fornyelse, men endog vekkelse idet sjeler blir frelst, døpt i vann og Ånd. Vi ser at mange av de kjære venner som ble ført bak lyset ved sladder og baktalelser, og som derfor forlot menigheten, igjen besøker møtene. At pinsemenigheten håpet på et sammenbrudd og en hel del adoptivbarn, som de skulle oppdra til snille pinsevenner, betenkte ikke Morgan Kornmo seg for å skryte av på Hedmarktoppen i sommer. Men jeg tror neppe at de som virkelig er Maran Ata i hjertet vil sette seg i et stivt og høykirkelig pinsesamfunn. De ville kun bli godtatt som benkefyll, med Maran Ata-merkelapp på seg.
Men også Gud vet dette, derfor gjester han oss på ny. Det er herlig å se voksne karer komme frem og gi sitt hjerte til Jesus, bli døpt i vann og Ånd. Møtene er fylt med lyttende skarer og flere tusen har besøkt frilufts-dåpene vi har hatt, og som vi også kan lese om i landets aviser. Gud våker over sitt verk. Pinsebevegelsen i brytningstiden og Maran Ata i dag har intet tilfelles med Pinsebevegelsen i dag. Til eksempel vil jeg her ta med et utdrag fra Barratts erindringer om pinsevekkelsens tid.
26. november 1909 i Studenthuset, mens Barratt talte: «Store stener ble kastet inn gjennom vinduet og fyllingen på et par dører ble slått inn. Politiet måtte rydde salen, møbler ble slått i stykker og urostifterne gikk løs på hverandre i et vilt slagsmål. Avisene skrudde sinnene i folket opp til raseri med overskrifter om «religiøst vanvidd». Urostifterne ble selvfølgelig mer oppildnet, så det ble spetakkel over alt hvor Barratt kom.»
Dette er temmelig likt Maran Ata i dag. På samme måte som de høye herrer innen Pinsebevegelsen stiller seg til Maran Ata i dag, ville de stilt seg overfor Pinsebevegelsens første vekkelsestid. De har gjennom NTB tatt avstand fra Maran Ata, og har på store konferanser stemplet det som skjer i Maran Ata som «fra helvete» og et «djevelens verk» . Det er så fryktelig at man nesten ikke tror det er sant, hvis en ikke hadde hørt det av pinsepredikanter som selv har vært til stede og som reagerte ganske kraftig mot de store herrers spott mot det herlige verk som Gud gjør gjennom Maran Ata.
Hvordan kan de ønske «djevelens verk» velkommen i Pinsebevegelsen? Jeg våger å påstå at det ikke er mindre enn en anerkjennelse av Maran Ata som et Guds verk, men som de ikke vil anerkjenne før de har det innenfor deres vegger, får kontrollert det, og lagt det i lenker.
Den forakt og forbannelse Pinsebevegelsen har lyst over Maran Ata-vekkelsen skulle neppe friste noen til å gå inn der for smått om senn å dø en stille død. Man må da en gang for alle finne seg i at Maran Ata er kommet for å bli, ja til og med se at mange innen Pinsebevegelsen, som lengter etter den herlige friheten, forlater deres rekker og går over til Maran Ata. Det er tusener av pinsevenner som er Maran Ata i sitt hjerte, og som før eller siden vil sprenge seg vei ut av stivheten. De tusener som samler seg til Maran Ata-møtene går aldri dit hvor det ikke er noe. Når vi ser de store massene på møtene i Skien, og ser hva Gud gjør, så må vi prise Jesus, han som sa; «Se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende.» Det er seier i Jesu navn. MARAN ATA.
Søndag, 2. mars 2025
«DU LEDER MIG VED DITT RÅD» - SALME 73, 24
AV AAGE SAMUELSEN
Fra Vekkeropet nr. 8 – september 1984
En hører så ofte mennesker si: - Ja, Gud ledet meg! Både tanker, innbilninger og drømmer spiller som regel den avgjørende rolle. Jeg ser ikke bort fra at dømmer kan være sanne, men det står om den Hellige Ånd: «Han skal veilede eder til hele sannheten.» Og i Salmen 23, 2 står det: «Han leder mig til hvilens vann.» Men dessverre for mange er hvile i ånden et ukjent begrep. De stresser i virksomhet, de maser og kaver i bønn så Gud ikke får sagt noe til dem. Predikanter stresser i søken etter emner å predike i frykt for ikke å lykkes. De har ingen hvile i det Jesus sa i Luk. 12, 11-12: «Vær ikke bekymret for hvorledes eller hvad I skal svare for eder, eller hvad I skal si; for den Hellige Ånd skal lære eder i samme stund hvad I skal si.»
For dem betyr det mere at deres prediken lykkes i velformede ord enn at Guds ord skal lykkes. I Salmen 27, 11 står det: «Herren leder mig på den jevne sti.» Og her spiller troen den sentrale rolle i vårt liv. Hva jeg leste i Guds ord i går har den samme gyldighet i dag, og i morgen. Derfor må også tilliten til Gud være den samme for hver dag, ellers blir vandringen en «opp-ned-vandring» som følge av et skiftende følelsesliv. Frelsen er ikke herlig den ene dagen og beksvart den andre. Frelsen i Kristus kan ingen forandre, selv ikke vårt skiftende humør.
Disse ord: «Han satte mine føtter på en klippe» gir meg en trygghet av fast grunn under mine føtter som aldri svikter. Selv ikke fienden kan rokke ved denne tilliten.
Ikke en dag er lik den andre, men Herren er den samme, Gud er ikke god den ene dagen og dårlig den andre. Jeg har ikke en slik Gud. Selv under sykdommer, plager og Satans angrep er Gud min tillit og min klippe.
Mange har ofte sagt til meg:
- Det er ikke så vanskelig for deg, du har en slik sterk tro,
hvortil jeg har svart: ... forts. neste side
31. desember 2024

Onsdag, 18. desember 2024

